Min første tur på egenhånd var til Cuba i fjor. Året før fløy jeg alene fra USA, så jeg hadde vært på en lang flytur alene, men ikke på tur uten å kjenne noen. Grunnen til at jeg tok en sjanse og reiste alene var at jeg visste at jeg ikke kom til å få med meg noen andre på sykkeltur på Cuba. Jeg var riktig nok ikke alene hele tiden på Cuba, den første uken var jeg på gruppetur med G Adventures, og slik fikk jeg en myk start på alene-på-tur. Turen var organisert, og av oss tolv som deltok på turen reiste halvparten alene. Men da uka var over, stod jeg på egne bein i nesten ei uke. Og det gikk i grunnen ganske greit.
En stor fordel med å reise alene er det å kunne bestemme alt selv, gjøre det en vil når en vil. Det er ingen kompromisser som skal inngås. Jeg kan bruke så lang eller kort tid jeg bare vil på å gjøre ting. Jeg var alene i Varadero på Cuba, som er en Syden-plass, og det å ligge på stranda kan en like godt gjøre alene som sammen med andre. Dessuten trives jeg i mitt eget selskap, og syntes det går greit å være alene.
Neste tur alene gikk til Barcelona, hvor jeg var 5 dager. Denne gangen var jeg helt alene, ikke noe gruppetur. Jeg bodde på hostell, for jeg tenkte det var litt mer sosialt enn å bo på hotell, og dessuten litt billigere. Jeg bodde på et 8-kvinnesrom, og de to første nettene hadde jeg rommet helt alene. Det hjalp jo ikke på den sosiale delen, og siden det var fullt av fjortiser på skoletur på hostellet, følte jeg ikke for å henge i fellesrommet. Den tredje natten var det to andre jenter på rommet, men de var venninner som ikke hadde sett hverandre på lenge, så jeg følte ikke for å presse meg på dem om kvelden. Den siste natten var vi ganske mange på rommet, og på kvelden var jeg ute med hun ene, som også reiste alene. Det å tilbringe en kveld med en person jeg aldri før har truffet (og antagelig aldri kommer til å treffe igjen) var veldig kjekt.
 |
| Det blir selfies når en reiser alene, her er Barcelona i bakgrunnen. |
Jeg var en hurtigtur i London i juni. Jeg hadde vært en del ganger i London tidligere, men dette var første gang jeg var her helt alene. Og London er like fin alene som sammen med andre.
Det er ikke bare fryd og gammen å være alene, jeg skal innrømme det. Jeg merket den siste dagen på Cuba at jeg savnet å snakke med noen. Men det kan også være at det ble ekstra forsterket av at jeg nettopp hadde vært på tur sammen med 11 andre. Det kan jo være litt kjedelig i etterkant å ikke ha noen å dele minner og opplevelser med. Det kan bli dyrere med overnatting når en reiser alene, men det er sånn overnattingsverden er. Noen synes kanskje det er ubehagelig å være alene på kafé eller restaurant, men jeg synes det er helt greit hvis jeg har med noe å lese i. Og hvis noe skulle skje, er det nok bedre å være mer enn en...
Det som var poenget mitt med dette innlegget er at det å reise alene ikke er for særinger, det utvider horisonten litt mer enn om en reiser sammen med andre, en blir mer selvstendig, og det er verdt å gå ut av komfortsonen innimellom. Jeg kommer ikke til å slutte å reise sammen med andre, men solo-turer trengs, og neste gang er det Paris som står for tur, aLene i romantikkens hovedstad.
.JPG)
.JPG)
