Oi, har jeg mistet busskortet mitt?

Dette var reaksjonen min da jeg fikk en tekstmelding på fredag. På torsdag fikk jeg et ubesvart anrop fra et fremmed nummer. Jeg fant ut at det er en mann i Bergen som har det nummeret, men siden jeg ikke hadde fått noen melding på telefonsvareren eller tekstmelding, så tenkte jeg at det bare var noen som hadde ringt feil. På fredag fikk jeg en tekstmelding fra samme nummer, og der stod det at han hadde funnet busskortet mitt utenfor jobb. Jeg var ikke klar over at jeg hadde mistet kortet mitt i det hele tatt. Jeg hadde hatt det liggende i jakkelommen de siste dagene, i samme lomme hvor jeg har nøkkelkortet til jobb. Busskortet var funnet utenfor den døra jeg går inn, så det har antagelig falt ut idet jeg skulle låse meg inn. Det samme skjedde nemlig tidligere i uka, men da oppdaget jeg det. I dag fikk jeg tilbake busskortet mitt, og jeg er glad for at det er noen ærlige sjeler der ute.

Fin søndag

Denne helgen har det vært nydelig vær i Bergen, så i dag var jeg ute for å nyte solen, som jeg ikke har sett så altfor mye av de siste ukene. Jeg bestemte meg for å ta en tur til Landåsfjellet, hvor jeg aldri har vært før. Jeg er ikke 100 % sikker på om det var på akkurat det fjellet jeg endte opp, men jeg var nå i hvert fall på et fjell rett ved Ulriken.

I kveld har jeg hatt vafler hos Sunniva, det var veldig koselig. Det er en stund siden jeg har lagt vafler, kanskje jeg skal gjøre det en dag snart?

Varadero

Varadero er en lang, smal halvøy som ligger litt øst for Matanzas, på nordsiden av Cuba. Det er en ferieplass, med mye turister. Stedet er blant annet populært for canadiske charterturister. Helt innerst på halvøyen bor det en del lokale, men lenger ute på halvøya er det bare hoteller. For å komme til Varadero, må alle kjøre forbi en kontrollpost. Cubanere som ikke bor innenfor denne kontrollposten, har begrenset adgang til Varadero.

Jeg kom til Varadero på formiddagen, og kunne ikke sjekke inn på hotellet før klokken 16, så jeg måtte gå rundt med sekken. Det var et stykke fra busstasjonen til hotellet mitt, så jeg tok det som en tur å komme meg dit. For å få tiden til å gå, satt jeg i noen parker og på en kafé. Det var godt å til slutt komme til hotellet. Jeg bodde på et all-inclusive hotell. Rommet var helt greit, men maten var litt kjedelig. Jeg var der tre netter, og hadde nok blitt ganske lei av maten hvis jeg hadde bodd der lenger.

 Jeg var i Varadero for å slappe av, og det klarte jeg. Stranden her var den fineste stranden jeg noen gang har vært på, og temperaturen på vannet var perfekt. Det var deilig å ligge på stranden, bade, og innimellom ta en tur til strandbaren hvor jeg kunne få så mye mat og drikke som jeg ville.

Den ene kvelden, da jeg gikk tilbake til hotellrommet etter middag, la jeg merke til stor sky ute i havet hvor det lynte. Jeg ble ganske fasinert. Hvert 5.-10. skund lynte det kraftig, og en kunne se hvordan lynet flyttet seg bortover. Jeg har ikke sett slik lyn før, og ble stående ganske lenge å se på.

Det er en del europeere som reiser til Varadero, men det er en lang reise hvis det kun er for å ligge på stranden. Varadero er en fin plass, men det er veldig typisk Syden, og en kunne like godt vært i Spania eller en annen plass, som er nærmere enn Cuba. Det virkelige Cuba finner en ikke i Varadero.

Matanzas

Da jeg forlot Havana og gruppen, reiste jeg til Matanzas, en liten by noen timers kjøring øst for Havana. Jeg reiste dit med vanlig rutebuss. Før jeg reiste til Cuba, hadde jeg gjort litt research på bussreise på Cuba, og det virket tungvint med billettene til busselskapet. Billettene skulle bestilles på nett, og dagen før avreise måtte en møte opp på busstasjonen, et stykke fra sentrum, for å bekrefte billettene. Dette styret gadd ikke jeg, og gjorde ingen ting på forhånd. Kriseplanen var rett og slett å ta taxi hele veien hvis jeg ikke fikk tak i bussbilletter. Men da jeg kom til busstasjonen to timer før bussen gikk, tok det meg tre minutter å få tak i en bussbillett, så jeg lurer på hvorfor det står i bøker og på internett at en må bestille og senere bekrefte billettene, når det er så lett å få tak i billetter samme dag. 

Noen timer senere var jeg i Matanzas. Der skulle jeg bo på et casa particular, og startet å lete etter casaet. En mann kom og ville hjelpe meg, men jeg ville ikke ha hjelp. Han fortsatte å følge etter meg, og gi meg visittkort til diverse andre caser. Han sa at der jeg skulle bo var det fult, selv om han ikke visste hvor jeg skulle bo. Han prøvde også å få meg til å gå inn i andre casaer. Jeg ble litt irritert, og fikk han til å vise meg hvor et farmasøytisk museum lå, som jeg hadde tenkt å besøke. De viste seg å ligge rett over gaten for der hvor han traff meg. Jeg gikk på museet, som var et gammelt apotek. Da jeg var ferdig der, satt han utenfor og ventet på meg. Jeg hadde håpt at han forsvant mens jeg var på museet. Til slutt kom vi til casaet hvor jeg skulle bo, som viste seg å ligge 50 meter fra der jeg traff ham første gangen. Casaet var fint, med fin uteplass på taket hvor jeg satt og slappet av. Litt seinere gikk jeg en tur rundt i byen. Matanzas er ikke så stor, og det er egentlig ikke så mye å se der. Mens jeg var ute og gikk, var det så vidt jeg traff noen andre turister i det hele tatt. På slutten av turen traff jeg selvfølgelig på denne fyren igjen. Denne gangen ville han hjelpe meg å finne en plass å spise, men jeg hadde heldigvis avtalt å spise på casaet, så han lot meg gå. Neste morgen forlot jeg Matanzas, og turen gikk videre til Varadero.

La Habana

Selv om jeg allerede hadde overnattet en natt i Havana, hadde jeg ikke vært ute mer enn det som trengtes for å gå mellom taxi, hotell og buss. Den siste dagen av gruppeturen reiste vi tilbake til Havana, hvor vi ble guidet rundt i Habana Vieja, Gamle Havana. Turen startet da på museet til den store rom-produsenten Havana Club. På museet lærte vi hvordan rom ble produsert før og nå. Rom er jo laget av sukker, og sukkerplantasjene var tidligere veldig viktig for Cuba, og her arbeidet slaver. En del av utstillingen på museet handlet derfor om slavehistorie. Rundturen i museet endte i museumsbutikken, hvor vi (selvfølgelig) fikk smaksprøve på rom. Klokken var da ikke engang blitt 12. Det skal også nevnes at det var to barer på museet. 

Etter Havana Club-museet, var det klart for Gamle Havana. Deler av bydelen er i de siste årene blitt restaurert med fine fasader, men innimellom er det gammelt og ikke like fint. Gamle Havana er sjarmerende med mange små gater med ingen eller lite trafikk. Vi var ved El Templete, hvor Havana ble grunnlagt i 1519. Der gikk vi tre ganger rundt et ceiba-tre, noe som bringer lykke. El Templete ligger ved Plaza de Armas, Våpenplassen, som er en åpen plass med en slags liten park i midten. Rundt denne parken var det bruktboksalg hver dag. Ved Plaza del Armas ligger også Palacio de los Capitanes Generales, guvenørpalasset, og Castillo de la Fuerza, den kongelige hærs borg. Jeg var ikke inne i borgen, og bare så vidt innom palasset. Catadral de la Havana på Plaza de la Catedral ble også besøkt, men shorts og t-skjorte var ikke tekkelig nok, så det var begrenset hvor langt jeg fikk komme inn i katedralen. 

Ernest Hemingway tilbragte mye tid på Cuba, og bodde på Hotel Ambos Mundos mens han skrev den ene boka si. På dette hotellet er de kjente for mojitoene sine, så vi tok en tur innom hotellbaren på taket der, og hadde mojito. Det var kanskje ikke verdens beste idé før klokken 13 når det er veldig varmt og en nesten ikke har drukket vann tidligere på dagen, men godt var det. Vi vandret litt i hovedgaten Calle Obispo, hadde lunsj og gikk så tilbake til hotellet. Der sa vi ha det til guiden og sjåføren vår. 

Etter litt avslapping på hotellet og klaging på toalett og lys, tok jeg en tur ut igjen. Hotel Plaza, hvor vi bodde, ligger like ved Parque Central. Jeg ville ikke kalt det en park, det var mer en stor, åpen plass med en statue i midten, og benker og trær i utkanten. Rett bortenfor parken ligger Capitolito, som tidligere var regjeringsbygning, men jeg er usikker på hva som er der nå. El Capitolio er bygget etter modell av Capitol Building i Washington D.C. I området rundt Parque Central ligger også Gran Teatro og en del fine hoteller. Denne siste kvelden, etter middag på hotellet vårt, hadde vi først drinker på Hotel Inglaterra, deretter på et annet fancy hotell, hvor det var den eneste plassen på Cuba at jeg så skilt om at de hadde trådløst internett. Vi hadde egentlig tenkt å gå på Casa de la Musica etterpå, som er et utested/konsertsted, men da vi kom dit, kostet inngangen mer enn hva vi gadd å betale. Dermed bar det tilbake til hotellet vårt, og en litt tidligere kveld enn planlagt.

Plaza de Armas

El Templete

Castillo de la Fuerza 

Parque Central

Capitolio

Neste morgen forlot jeg gruppen og Havana, og så hopper jeg over noen dager (mer kommer), til jeg er tilbake i Havana igjen. Med den store ryggsekken på slep, tok jeg turen innom revolusjonsmuseet, som ligger i det gamle presidentpalasset. Der ble det vist fram gjenstander, papirer, bilder og avisutklipp som hadde med revolusjonen å gjøre. Det meste av informasjonen var bare på spansk, så det var begrenset hva jeg fikk med meg. 

Da jeg var ferdig på museet, skulle jeg finne stedet hvor jeg skulle bo, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg skulle bo i en såkalt casa particular, som er privathus hvor de leier ut et soverom eller to. Ikke alle kan leie ut, de må ha statsgodkjenning og betale en avgift for å få lov til å leie ut. Jeg hadde på forhånd reservert et rom i et sånn casa, og hadde funnet det på kartet. Men i det området hvor jeg skulle bo, var det ikke gateskilt. Jeg gikk litt rundt, og fant etter hvert den gaten jeg mente måtte være den rette. Jeg spurte en mann hva denne gata het, og han sa det gatenavnet jeg var ute etter. De som driver et casa particular, har et skilt utenfor huset med navn og en logo som betyr at de er godkjente. I denne gata var det et hus med et sånn skilt, men det hadde et annet nummer. Jeg fant nummeret jeg var ute etter, men der var det ikke skilt. Jeg ble litt frustrert, og gikk og satte meg på en benk for å tenke. Mens jeg satt der, kom to menn bort og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg viste dem adressen jeg var ute etter, og vi begynte å gå. Vi gikk i den gata jeg hadde vært tidligere, men de fant heller ikke plassen. De prøvde å få meg til å bo på et par andre steder, og til slutt var jeg så lei av å leite, at jeg sa ja til den ene plassen. De to mennene ville så ha penger av meg, siden de hjalp meg, men siden de ikke klarte å få meg til rett plass, ville jeg ikke gi dem noe. Casaet hvor jeg dermed ble boende var ganske fint. Jeg tror nok de var litt rike, eventuelt har slekt i utlandet, for de hadde blant annet to TVer. 

Etter å ha slappet litt av på rommet, gikk jeg ut igjen. Jeg ruslet rundt i Gamle Havana og koste meg. En plass fant jeg et sjokolademuseum. Jeg kunne ikke bare gå forbi der, så jeg gikk inn. Det viste seg egentlig å være en kafé med sjokoladeting på menyen. Muesum-delen var plakatene på veggen om sjokoladens historie, og en liten utstilling av diverse utstyr til sjokoladelaging. Siden det var bord over alt, følte jeg ikke for å gå rundt og lese på plakatene, så jeg leste bare de jeg klarte å lese fra bordet jeg satt på. Jeg hadde en kopp varm sjokolade, som hadde en mye tykkere konsistens enn hva jeg er vant med. 

Som tidligere nevnt var Hemingway glad i Cuba, og var mye i Havana. Baren La Bodeguita del Medio er også en av hans mojito-plasser. Dette er  en av de mest berømte barene i Havana. Jeg tok en liten tur innom, bare for å ha vært der. Omtrent hver eneste kvadratcentimeter av veggene og inventaret var dekket av signaturer av tidligere gjester, baren var full av turister, og drinkene var svake og dyre.

Museo de la Revolucíon

Den siste dagen på Cuba ville jeg besøke Plaza de la Revolución, revolusjonsplassen, som ligger 2-3 km fra Gamle Havana. Jeg hadde tenkt å ta taxi bort, men oppdaget at jeg ikke hadde så mye kontanter igjen. Jeg gadd ikke å veksle penger, siden dette var siste dagen, så jeg bestemte meg for å gå bort til revolusjonsplassen. Så i over 30 grader og med en stor sekk på ryggen, gikk jeg til fots hele veien. Jeg var passe sliten da jeg kom fram. Revolusjonsplassen er en stor, åpen plass, omgitt av regjeringsbygninger, blant annet det kjente bygget med portrett av Che Guevara på utsiden. Dette bygget huser innenriksministeriet. En annen av bygningene har et portrett av Fidel Castro på utsiden. På den andre enden av plassen er José Martí-monumentet, som er et slags tårn. Det er et museum der, men jeg var ikke inne. Jeg hadde tenkt å ta taxi herfra til flyplassen, men det var ikke så enkelt. Siden revolusjonsplassen ligger et stykke fra de andre stedene turistene oppholder seg, tar de fleste en taxi bort, og få den til å vente mens de tar bilder, før de reiser igjen. Etter å ha stått noen minutter og ventet og håpt på at en ledig taxi skulle dukke opp, gav jeg opp, og bestemte meg for å gå tilbake til sentrum igjen, og ta taxi derfra. Jeg hadde akkurat begynt å gå, da en mann kom bort til meg og lurte på om jeg skulle til flyplassen. Det skulle jeg jo, og han fulgte meg bort til en privat bil, som han sa kunne kjøre meg. Jeg tok en sjanse, og satte meg inn. De ville ha 20 CUC for å kjøre meg, og det var helt greit, for jeg hadde lagt til side 30 CUC til taxi, og hadde plutselig en del penger til overs. Jeg vet ikke hvor lovlig det var med denne «pirattaxien», men jeg tok den nå. Bilen var en gammel amerikansk bil fra 50-tallet, og det var litt morsomt å sitte på i en gammel bil. Jeg er ikke sikker på hvilket bilmerke det var. Bilen var fin utenpå, men inni var den ikke like fin. Jeg kom meg heldigvis trygt fram til flyplassen.

Monumento José Martí